Vil gå fra mannen min, men klarer det ikke…

Mille ble utsatt for voldtekt som 14 åring. I dag har hun et vanskelig forhold til seksualitet. Hun har mann og to barn, men forholdet til mannen er problematisk. Mille forsøker å sette grenser i forhold til sex, men de blir ikke alltid respektert. Gang på gang blir hun utsatt for ubehagelige situasjoner i eget hjem. Hun vil gå fra sin mann, men hun må tenke på barna og i bunn og grunn er ektemannen en snill og omsorgsfull person. Hun skriver til Psykolog.com og spør hva hun skal gjøre? Her er brevet fra Mille og psykologens svar.

0
9765

Mille skriver følgende i sitt brev til Psykolog.com:

Jeg er en kvinne på 34 år som har to barn sammen med en mann. Vi er gift og traff hverandre da vi begge var ganske unge.

Jeg fortalte tidlig i forholdet om en voldtekt jeg ble utsatt for da jeg var 14 år, noe som også var min første seksuelle erfaring. På det tidspunktet jeg traff mannen min slet jeg med spiseforstyrrelser og perioder med angst og depresjoner, noe som helt sikkert var en konsekvens av denne voldtekten.

Min mann har alltid vært en snill, grei og hjelpsom mann. Han er også en mann med mange følelser og har ingen problemer med å vise at han blir lei seg, rørt eller glad. Likevel føler jeg at noe er forferdelig galt med vårt forhold og måten han viser sin kjærlighet ovenfor meg. Jeg er livredd for å såre ham og ønsker ikke at han skal bli ensom. Vi har jo også våre to barn sammen som jeg er redd vil ta skade av en skilsmisse der far takler det dårlig.

Saken er den at jeg alltid har sagt at mannen min må ta hensyn til et «nei» dersom det skjer. Jeg har fortalt ham at jeg alltid vil gi beskjed dersom det er noe jeg ikke vil bli med på ang sex, men at han ikke må mase videre fordi jeg kommer inn i en slags «frysposisjon» der jeg bare gir opp og lar alt skje. Jeg blir liggende som en potetsekk og klarer ikke å gjøre motstand….ofte gråter jeg etterpå…eller blir liggende helt stille og føle meg grusom. Det har nemlig skjedd uendelig mange ganger at min mann ikke har tatt hensyn til at jeg har sagt «nei» og «vær så snill» og «jeg vil ikke». Jeg dytter vekk hendene hans og snur meg vekk….men han forsetter til jeg gir opp. Jeg hater meg selv for at jeg lar dette skje… men jeg klarer ikke å gjøre noe mer. Jeg har snakket med han utallige ganger at jeg opplever dette som overgrep, og at må la være. Han sier at det er hans måte å få oppmerksomhet på…. at jeg ellers er så fraværende… og at han har behov for   å vise meg sin kjærlighet.

Jeg har vært igjennom perioder der jeg har lurt på om jeg var lesbisk….fordi jeg har hatet mannekroppen….jeg har hatt lange perioder der jeg ikke har kjent noen seksuelle følelser….og ved et par anledninger har jeg truffet andre menn for å søke noe som gir noe godt og ikke bare være med på sex ufrivillig. Disse sidesprangene har min mann fått vite om, noe som han har vært både sint og såret for.

Han tar på meg flere ganger om dagen selv om jeg sier nei, klapser meg på rumpen og ber meg sende nakenbilder. Jeg hater det!!! Jeg blir så dårlig av det….. samtidig forteller han meg at det er fordi jeg er så sexy, nydelig og han savner min nærhet. Han mener at jeg er en kald person som trekker meg unna alt fra klemmer til sex. Selv om familieterapeuter har sagt at det er svært viktig at han forholder seg til et nei og at jeg ikke utsetter meg for ufrivillig sex…. så skjer det igjen og igjen. Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor han, ovenfor meg selv og mine barn fordi jeg er så svak.

Jeg ønsker å forlate ham, og jeg har tatt ut separasjon mer enn en gang.. problemet er bare at jeg ikke klarer å gå!! Han sier at jeg ødelegger familien, knuser han og barna, og er en utrolig egoistisk person. Han ber meg om å ha fokus på det gode, og ta vare på det vi har.

Jeg er så sliten nå….og jeg har veldig vanskelig for å snakke med noen om dette pga det er så personlig og vondt. Jeg har tatt det opp med et par psykologer og i familieterapi…. men jeg føler meg usikker på hvor alvorlig dette er. Jeg blir minnet på viktigheten av å lytte til min egen kropp….men det er ingen som sier at «dette er forferdelig» eller «du må komme deg vekk». Jeg klarer ikke finne ut av min egen situasjon. Jeg er enormt redd for at situasjonen blir svært ille for både meg, min mann og våre barn dersom jeg ber om at vi flytter fra hverandre…. noe jeg også har gjort, men da blir jeg fortalt at han ikke orker en sånn situasjon. At jeg ikke alltid kan få det som jeg vil osv… Jeg kommer liksom aldri noen vei!! Ofte tenker jeg at det er like greit å bare dø!

Vil veldig gjerne ha tilbakemeldinger på situasjonen min….jeg trenger å få utfordret tankene mine og høre hva andre mener om saken. Egentlig trenger jeg vel aller mest hjelp til å forlate mannen min og få ro i mitt eget liv. Men hvordan? Hvordan skal jeg holde ut at han «nekter» å skilles, enda jeg har fortalt flere ganger at det er det jeg ønsker. Hvor ille er egentlig situasjonen min?

 

Psykologen svarer

Sondre-Liverød-til-webpsyk2Hei og takk for ditt spørsmål. Du beskriver en ganske kjent problemstilling og et vanskelig dilemma. Jeg kan selvfølgelig ikke fortelle deg hva du kal gjøre i denne situasjonen, men jeg vil si litt om min erfaring fra lignende tilfeller, forsøke å reflektere litt rundt problemstillingene og muligens gi noen generelle anbefalinger som kan hjelpe deg på veien videre.

 

Overgrep kan skade selvfølelsen

Overgrep kan skade oss psykologisk sett, og mange ganger vil et overgrep gi et slags «psykisk gjenklang» langt inn i voksen alder. Denne typen ”gjenklang” har mange navn: Noen kaller det skjebnens ironi, mens andre kaller det negative livsmønster, dårlig selvfølelse, mens psykoanalysens far, Sigmund Freud, kalte det tvangsrepetisjon. Poenget er at våre tidligere erfaringer er med på å forme vår selvfølelse. Selvfølelsen er på sett og vis en ansamling av erfaringer og verdivurderinger vi har gjort av oss selv, og nettopp disse etablerte ”selvvurderingene” har en tendens til å bli toneangivende for resten av livet. Selvfølelsen er ikke alltid noe vi Selvtillit-og-speilingopplever eksplisitt, men snarere noe som ”bor i oss” som et slags ”ubevisst kompass” som styrer måten vi tenker, føler og handler på. Vi lærer å kjenne oss selv gjennom andres tilbakemeldinger. Det betyr at omsorg, kjærlighet, respekt og anerkjennelse borger for en god selvfølelse, mens kritikk, mobbing, overgrep og andre former for trakassering kan avstedkommer lav selvfølelse. Det viktigste du bør vite om selvfølelse, er altså at den kan være skadet av krefter som får deg til å tvile på deg selv og din egen verdi, og at selvfølelsen alltid vil forsøke å bekrefte seg selv. Det vil si at den ubevisst styrer oss inn i situasjoner som sørger for at de stilltiende tankene og følelsene vi har i forhold til egen person, blir bekreftet.

Dessverre er det slik at overgrep kan påvirke vår selvfølelse på ganske dramatiske måter. Det vil si at det kan installere en grunnleggende følelse av hjelpeløshet, skam og tvil som fører til at du er sårbar i møte med nye situasjoner, og i verste fall at du ubevisst tiltrekkes situasjoner hvor du får en bekreftelse på selvfølelsens destruktive antakelser. Som 14 åring var du et offer for voldtekt, og det er forferdelig trist. Det som kanskje er enda mer trist, er at du fremdeles befinner deg i en slik ”posisjon”, men i dag er det din mann som gjør deg til et offer og fungerer som overgriper. Det er dypt tragisk at denne typen ugjerninger har en tendens til å gjenta seg.

”Victim Blaming”

Ovenstående resonnementer vil noen kalle for ”victim blaming” – Altså at du får skylden for de overgrepene som gjentar seg i livet ditt. Jeg mener på ingen måte at du har skyld i det som skjer med deg, men jeg mener at du er den eneste som kan gjøre noe med det. Brevet ditt gir meg inntrykk av en person som veksler mellom å elske sin mann og «hate» sin mann, og en person som lar følelsene få mye bestemmelsesrett i eget liv. Jeg har lyst til å skrive litt om ”følelsenes natur” og litt mer om ”selvfølelsens natur” før jeg gir deg mitt endelige ”råd”.

Villedende følelser

Negative tankerMange av de følelsene vi har, og de følelsene som styrer oss i hverdagen, er et «ekko» fra fortiden. Følelser er rett og slett vurderinger vi har gjort av verden på et tidligere tidspunkt, og disse vurderingene har vi nå lagt på et ”lavere nivå i hjernen”, som et slags mentalt skjema, som vi kan dra nytte av i møte med lignende situasjoner på et senere tidspunkt. Poenget er at vi skal slipp å ta stilling til alt på nytt. Et mentalt skjema sørger for at situasjonen er «ferdig vurdert» slik at vi kan frigjøre bevisst kapasitet til andre ting. Dersom vi skulle vurdere alt på nytt hele tiden, hadde vi blitt ekstremt ineffektive. Følelser kan derfor fungere som automatiske skjemaer vi bruker i møte med livet for å slippe å ”vurdere på nytt”. Skjemaene er ubevisste, og styrer oss ofte uten at vi legger merke til det. Når vi har gode skjemaer, er dette en god ting, men når vi har skjemaer som er infisert av negative følelser eller ubegrunnet frykt fra barndommens avhengighet eller voldtektsofferets overveldende hjelpeløshet, kan disse skjemaene forpeste livet vårt og frarøve oss kontroll, samtidig som det sørger for at selvfølelsen forblir på et absolutt bunnivå. Ofte blir vi bedt om å lytte til følelsene, men jeg tror ikke alltid at det er et godt råd. Veldig ofte vil følelsene forandre seg raskt, og mange av dem vil gjenskape fortidens frykt og usikkerheter i nye situasjoner.

Du blir en ”psykologisk robot”

AutopilotNår vi er styrt av følelser, fungerer vi som psykologiske roboter. Dersom du velger å følge fornuften og dine rasjonelle vurderinger av en situasjon, kan du kanskje bli anklaget for å være en kald fisk eller en rasjonell robot, men sannheten er det motsatte. Når vi er styrt av følelser, kan andre mennesker trykke på de riktige knappene og få oss til å gjøre nesten hva som helst. Da er man en robot, men når man velger å ta selvstendig stilling til seg selv og nye situasjoner basert på fornuft og ettertanke, og forholder seg til egne prinsipper og en overordnet livsfilosofi fremfor følelser, er man psykologisk fri og en aktiv utøver av egen vilje. De som eventuelt utnytter oss og ”spiller på våre følelser” vil ikke se det slik, men det er en del av det psykologiske spillet som sørger for at overgriper har all makt og bestemmelsesrett i situasjonen. Dersom du følger fornuften vil han kanskje kalle deg kald og følelsesløs, men i realiteten oppfører du deg psykologisk fri.

Jeg ser at dette blir litt langt og omfattende, men jeg må skrive litt til om følelsenes påvirkningskraft for ”lande et viktig poeng”.

Når tankene sier noe annet enn følelsene

De fleste av oss har vært i en situasjon hvor vi intellektuelt sett vet at vi burde har gjort noe, men følelsesmessig sett er vi ikke i stand til å gjøre det. En del ”psykologiske skoler” vil påstå at ”psykologisk modenhet” handler om evnen til å tenke i tråd med prinsipper, ikke med følelser. Når man psykologisk sett ikke er fullt så moden, blir man oppslukt av situasjonen og fanget av følelser slik at man mister evnen til å innta et større perspektiv. Når vi oppgir tanker og kunnskap til fordel for følelser som ikke rasjonelt sett kan rettferdiggjøres, spiller vi et farlig spill med egen selvfølelse som innsats. Vi må altså ikke gjøre vurderinger på bakgrunn av våre følelser fordi følelsene er en dårlig guide til virkeligheten.

Portrait of the young womanDe samme psykologiske skolene advarer oss mot å la følelser stå i fokus når vi skal vurdere virkeligheten, og spesielt når vi skal vurdere vår egen verdi. Dersom et mer eller mindre omskiftelig følelsesliv skal få lov til å avgjøre vår selvfølelse, risikerer vi en selvfølelse som svinger like mye som værmeldingen.

Det er kun dersom vi klarer å forholde oss rimelig rasjonelt til våre følelser at vi slipper for den paralyserende tvilen, depresjonen og frykten som kan ramme oss dersom følelsene får for mye bestemmelsesrett. Dette betyr altså ikke at vi skal oppføre oss som kalde rasjonelle roboter, men at vi må forholde oss til følelser som temporære uttrykk innenfor rammene av en større personlig livsfilosofi. Nevroser oppstår når vi lar følelser diktere tanker og handlinger. Noen vil påstå at det er umulig å være lykkelig og irrasjonell. Dersom vi ser nærmere på de som har kontroll og oversikt i eget liv, lever de i tråd med fornuft.

Ikke lytt til følelsene

Min oppfordring til deg er ganske enkel, og samtidig ganske vanskelig; Du må ikke legge følelser til grunn for dine avgjørelser i forhold til din livssituasjon og din mann. Du må sette ”fornuften” i høysete og minne deg på at mange av dine følelser er ”korrupte sendebud” fra tidligere tider. Du må være klar over at det er human minds (series C)dårlig samvittighet, skyldfølelse, skam og tanker om at ”han fortjener bedre”, eller ”jeg fortjener ikke bedre” som opprettholder situasjonen slik den er i dag. Det mest irrasjonelle du skriver i hele brevet, er ideen om at det er bedre å dø. Det kan du strengt talt ikke vite noe om. Da har du henfalt fullstendig til følelsen avhjelpeløshet og resignasjon. Tidligere i brevet skriver du med en nerve som synes å ønske en forandring, mens oppgittheten lurer som et ”monster i bakgrunnen”. Jeg heier på den siden av deg som ønsker å la fornuften seire, hevde deg selv, etablere nye prinsipper og forholde deg til disse for å gjenvinne selvfølelse og kontroll på eget liv.

Jeg ser at du lever i en krevende og vanskelig situasjon. Jeg skjønner at du har med deg vonde erfaringer i bagasjen, men jeg tror det er mulig for deg å sette fra deg denne bagasjen og gå videre med litt mindre ballast.

Ikke gå på autopilot

Et krevende hverdagsliv kan gjøre oss slitne og det er fristende å sette på autopilot. Vi har en tendens til å gjenta vaner for tenkning, følelser og handling uten å våre oppmerksomme på at vi hele tiden gjentar et bestemt mønster. Dersom dette mønsteret ikke tjener oss på noen god måte, kanskje det fører oss inn i mellommenneskelige konflikter, gjør oss til offer for andres behov eller gjør oss utsatte for angst og depresjon, må vi endre mønsteret, og det krever bevissthet eller tenkning. Siden det er lettest å følge et mønster uten å tenke, er det ofte vanskelig for folk å endre seg. Gammel vane er vond å vende, heter det, og psykologisk sett er det nok en viss sannhet i dette ordtaket. Poenget er at vi som mennesker er nødt til å tenke hver dag for å beholde posisjonen som «skipper på egen skute». Når vi ikke tar denne jobben seriøst, driver vi av sted på måfå og dikteres av tidligere erfaringer og følelser som gradvis frarøver oss nødvendig kontroll, og det fører til lav selvfølelse. Hver gang du lar følelsene styre, ofrer du en del av din selvfølelse. Hver gang hans argumenter for at det som skjer er ”greit” og at du må ”innfinne deg” med situasjonen slik den er, lar du han trykke på knapper som iverksetter automatiske responser i ditt ”psykologiske liv”. Det må du slutte med!

 

Fra overgriper til omsorgsperson

Når din mann ikke respekterer dine grenser, defineres det som et overgrep. Når du blir utsatt for denne typen behandling gjentatte ganger, risikerer du alvorlige sår på selvfølelse og selvtillit. I parforhold som er preget av en eller annen form for trakassering, utvikler det seg en ganske bestemt dynamikk som gjør det vanskelig for den fornærmede å komme seg unna. Jeg vil nevne denne «trakasseringssyklusen» for deg ettersom den ofte utspiller seg i den typen problemstilling du beskriver.

avvisning-panikkNår man blir tråkket på og underkuet, havner man tilbake i en slags overlevelsesmodus hvor kroppen reagerer med alarmberedskap. Som regel vil offeret føle en sterk blanding av en rekke forskjellige følelser, men frykt og hjelpeløshet er ofte blant de mest fremtredende. I en totalt hjelpeløs posisjon søker mennesket automatisk en beskytter i en febrilsk søken etter sikkerhet. I etterkant av episoder med trakasseringen i et parforhold, er det ofte slik at overgriper går tilbake i rollen som omsorgsperson og støttespiller for offeret. Kanskje er det overgriperen som plastrer sårene, sier unnskyld, beklager seg, søker forsoning, gråter over det som har skjedd, lover bor og bedring, viser omsorg, støtte og pleier offeret, og det er i denne fasen at det destruktive båndet mellom offer og overgriper forsterkes. En blanding av frykt, underkastelse og overgrep etterfulgt av omsorg og hjelp, er den spiralen som binder offeret til overgriper. Psykologisk sett kan man her tenke seg at offeret plasseres i total hjelpeløshet hvor de mest grunnleggende overlevelsesinstinkter kobles inn, mens den reflekterte og ettertenksomme delen av hjernen kobles ut. I en farefull situasjon er det søken mot trygghet og sikkerhet som får forrang. Når det er overgriperen som paradoksalt nok står der som den støttende personen i etterkant av trakasseringen, innprenter offeret på sett og vis overgriperen som redningen og beskytteren. I alle fall vil offeret være sårbart for overgriperens unnskyldninger og lovnader om at dette ikke skal skje igjen. Offeret vil også være mer mottakelige for overgriperens perspektiver, enten det handler om unnskyldninger eller rettferdiggjørelser av det som har skjedd. Hvis overgriper innprenter at det er offerets skyld eller at offeret fortjente det, kan dette langsomt legge seg som en stilltiende idé i offerets sinnelag. Det er også i denne fasen at offertes selvfølelse, selvforståelse og selvtillit kan ta virkelig skade av de overgrepene som har skjedd. Offererts forhold til virkeligheten og tiltro til egen dømmekraft forkludres, og det er i denne prosessen at selvfølelsen virkelig går til grunne.

Vold kommer i mange fasonger, og det er ikke bare fysisk vold og seksuelle overgrep som rammer relasjonen mellom mennesker på en uhyre skadelig måte. Det finnes selvfølgelig også verbal vold, og en mer subtil form for trakassering hvor psykologiske hersketeknikker, manipulering, løgn, passiv aggresjon og urimelige beskyldninger binder mennesker sammen på en sterk og ødeleggende måte.

Les mer om dette tema i følgende artikkel:

Domestic violence victimNår man knytter seg til overgriper: Man kan lure på hvorfor mennesker blir værende i voldelige og destruktive relasjoner og parforhold. De er IKKE naive eller dumme, men utsatt for psykologiske mekanismer som «binder» offeret til overgriperen. Les mer

 

 

Med skyldfølelse som våpen

projektiv-identifikasjonNoen mener at skyldfølelse binder og kuer mennesker på en mer ettertrykkelig måte enn andre former for reaksjoner, og jeg tror det er ganske riktig. Det familiemedlem som har makten eller evnen til å pålegge skyld, er alltid den egentlige leder, selv om det kan virke som om det formelle lederskapet ligger hos en annen. Når man lever i slike parforhold som hindrer frihet, individualitet og vekst, risikerer man at den destruktive dynamikken gradvis rammer selvfølelse og selvrespekt. I verste fall utvikler man et slags mønster hvor man begynner å identifisere seg med en følelse av mindreverd. For meg virker det som om din mann tråkker over dine grenser, og når du forsøker å hevde deg eller reagere konsekvent i forhold til egne prinsipper, gir han deg en dose skyldfølelse som binder deg til situasjonen og reduserer ditt handlingsrom. Du ender opp som din egen indre tyrann og straffer deg selv under tyngden av en smertefull skyldfølelse.

”Hva med barna”, ”Du ødelegger alt vi har bygd opp sammen”, ”jeg klarer meg ikke uten deg”, ”Du kan ikke bare tenke på deg selv” og så videre.

Barn vil uansett lide når det er konflikter i familien. Men når konflikten blir kronisk, og du langsomt går til grunne i en uholdbar situasjon, blir det ikke bedre ved å fortsette i samme mønster, snarere tvert imot. Statistikken viser at 80 % av foreldre tror at barna ikke merker konfliktene fordi det foregår etter leggetid, mens det viser seg at 80 % av barna faktisk vet hva som foregår. Det er ikke sikkert de vet hva som foregår eksplisitt, men de merker at noe er galt, og denne stilltiende fornemmelsen kan sette i gang destruktive fantasier i barna.

Les mer om skyldfølelse:

Three Wise Business MonkeysSkyld og skyldfølelse: Noen mennesker bærer på en feilplassert skyldfølelse som skaper angst og depresjon. Andre mangler skyldfølelse og lyver for å redde seg selv. Skyld regulerer vårt samspill, men feiljusteringer blir patologi. Les mer

 

Avsluttende bemerkninger

Jeg vet ikke hva du velger å gjøre med din situasjon. Det jeg skriver her betyr ikke at du nødvendigvis må gå fra din mann, men det betyr at du må gjenvinne kontroll og selvbestemmelsesrett i eget hjem. Du må være en fri ”agent i eget liv”, og det kan du klare dersom du unngår å la gamle mønster styre deg samtidig som du ikke lar følelser fungere som utgangspunkt for tenkning og handling. Kanskje kan en mer prinsippfast og sterkere variant av deg selv fremtvinge nødvendig forandring i ditt hjem, men hvis ikke ”nei” betyr ”nei” uansett hva du gjør, har du vel ikke så mye valg.

Håper at dette har gitt deg noen perspektiver som kan hjelpe deg å vurdere din situasjon. Mer bevissthet rundt det som foregår, er ofte nøkkelen til positiv forandring. Lykke til!

 

Relaterte artikler

På vår søsterside, WebPsykologen.no, har vi en egen kategori hvor vi skriver om «Familie og samliv«. Her finner du mange artikler om parforhold, familiekonflikter og lignende. Ellers har vi også laget en slags «test deg selv» side i forhold til familieproblemer. Den kan du besøke på linken under.

 

identifisere-familieproblemer-selvhjelp

 

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
Psykolog.com

DEL
Forrige artikkelLev her og nå – Verdens viktigste klisjé
Neste artikkelForestill deg at alle andre er mer opplyste enn deg
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi».

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR